Filmen åpner svakt, med sakte, rolig, klassisk musikk. Allerede i starten blir vi altså ført inn i kortfilmens genrelle stemning. Den mannlige hovedpersonen, Handsome Freeman, befinner seg på et utested - en restaurant hvor dikt leses opp. Fra første stund blir vi møtt av miljølyd, i form av kontentum (bakgrunnslyd). Denne miljølyden kommer fra mennesker som befinner seg på restauranten, og som prater sammen. Denne miljølyden tones ut ganske fort, når fortelleren begynner å fremføre sin monolog, og Handsome etterhvert sier noen ord. Ikke lenge etter dette skiftet, forekommer det et skift til ved at den kvinnelige hovedpersonen, Belle, fremfører sin monolog på scenen. Denne monologen er et dikt som handler om kjærlighet, som fremføres i samspill med musikkens flyt.
Musikken i denne kortfilmen blir brukt for å understreke budskapet og stemningen som ligger til grunn. Musikkvalget gjør altså at stemningen i filmen forskterkes, og seere oppfatter den enklere. Videre hører man tydelig at det er den samme typen musikken som har blitt brukt gjennom hele filmen, omtrent sammenhengende med noen få pauser. Disse pausene er velplasserte, og blir kun brukt der det er ytterst nødvendig. Dette gjør at de scenene der dette skjer blir både understreket og fremhevet, og forsterker det regissøren prøver å få frem ved å inkludere disse scenene i filmen. Dette skaper god flyt i filmen, den knytter den sammen og fungerer som en god lydbro til sceneovergangene. Den passer også godt til klipprytmen, og man kan på mange måter si at den fungerer som den røde tråden i filmen, i samspill med fortellerens monolog.
Diegetisk lyd er også brukt i denne filmen, og brukes i enkelte tilfeller som en godt fungerende lydovergang. Diegetisk lyd er når det kommer lyd fra en gjenstand, og man kan tydelig se at handlingen utføres mot gjenstanden mens den befinner seg på bildet. Et av mange eksempler fra denne kortfilmen finner vi omtrent helt i begynnelsen. Dette er når vi får øye på Handsome Freeman gjennom en foreløpig uidentifisert gjenstand. Denne gjenstanden ligger som en slags ramme rundt bildet, og vi legger derfor tydelig merke til at den er til stede. Etter noen få sekunder blir den samme gjenstanden brukt som en bildeovergang, ved at den belyses og vi får se hva det er og hvem den tilhører. Det viser seg å være en tamburin, som Belle slår på - og oppmerksomheten rettes mot henne. I denne overgangen kan vi tydelig se at Belle slår på tamburinen, og slik kan vi si at det er en diegetisk lyd. Neste gang hun slår på den, blir lyden og handlingen brukt som en bro over til neste scene igjen - og vi ser ikke at hun slår den andre gangen. Dette kalles ikke-diegetisk lyd. Filmen skifter fra å være diegetisk og ikke-diegetisk på en flytende og balansert måte, men det vises tydelig at det for det meste er ikke-diegetisk lyd som blir brukt.
Dialogbruken i filmen er ikke tilstedeværende før helt mot slutten. I stedet bærer filmen seg fremover med bruk av monologer. Monologene fremføres vekselvis av den kvinnelige hovedpersonen, den mannlige hovedpersonen og fortelleren (som forøvrig også er mannlig). Fortellerens monolog finner vi gjennom hele filmen, og brukes for å forklare de ulike scenene, ettersom det ikke foreligger noe som helst form for dialoger i begynnelsen og i midtdelen. Stemmen til fortelleren er rolig og forklarende, og stemmeleiet passer perfekt til flyten i filmen.
Musikken og stemmen utgjør to kontraster, ettersom at musikken og fortellerstemmens toneleie er annerledes. Musikken er lidenskapelig og fylt av følelser, samtidig som fortellerens stemme har et litt lystigere preg. Likevel fungerer disse to faktorene utrolig godt sammen, og gjør at filmen blir enklere å forstå, og stemningen kommer tydeligere frem som følge av disse kontrastene.
Når det kommer til språkbruk og valg, snakker både fortelleren og den mannlige hovedpersonen engelsk. Dette gjør derimot ikke den kvinnelige hovedpersonen. Hun snakker fransk, og av og til engelsk; men da fremdeles med et tydelig franskspråklig særpreg. Dette er et viktig virkemiddel som også understreker budskapet i filmen; at man kan finne kjærlighet overalt, om man bare innser det før det er for sent. Fransk blir ofte sett på som kjærlighetens språk, ettersom det bærer preg av lidenskap og romanse. Det er dette kortfilmen handler om, og derfor blir dette også et viktig virkemiddel som er med på å sette oss i den riktige stemningen, og forsterker budskapet ytterliger - i samspill med de andre utvalgte virkemidlene. Engelsken til fortelleren og Handsome forsterker Belle sin fransk.
Dialogen som forekommer på slutten av filmen, er en vakker måte å avslutte den på. Dialogen skjer mellom Belle og Handsome, som snakker sammen for aller første gang. Handsome og Belle kjører samme taxi, men skal av på ulike steder. Belle glemmer vesken sin i bilen, og Handsom bestemmer seg for å løpe etter henne med dem. Slik kommer de i prat, og man merker fort at de har en kjemi som går utover det vanlige vennskapet. Deretter avsluttes filmen, og overlater resten til fantasien.
