Filmen er en skotsk dramakomedie fra 1996, basert på en novelle av Irvine Welsh. Den omhandler alt fra kjærlighet, vennskap og fotball til dop, gruppepress og det faktum at det ikke er lett å si nei. Den er regissert av Danny Boyle, og i skuespillerbåsen finner vi blant annet Ewan McGregor i hovedrollen som Mark Renton, som kanskje er en av de mest heroinavhengige i hele filmen.
Tett etterfulgt av ham, kommer diverse biroller, blant annet finner vi Ewen Bremner i rollen som Spud – en ganske tilbaketrukken og særegen fyr, som også er narkoman. Sick boy, spilt av Johnny Lee Miller, er en svoren James Bond-fan, og i likhet med de to andre er også han narkoman. Rollen som Tommy MacKenzie blir spilt av Kevin McKidd. Tommy er en sann sportsidiot, som verken drikker, røyker eller ruser seg på noen måter – og han er i tillegg den ærligste av dem alle; han forteller alltid sannheten, uten unntak. Han er kjapp til å kritisere sine kamerater for heroinbruken, helt til dama hans en dag slår opp med ham, og verdenen hans blir snudd på hodet. Da tyr også han til den narkomane livsstilen. Til slutt har vi Begbie som ikke doper seg i det hele tatt, men heller tyr til alkoholen. I tillegg er han en psykopat man sjelden eller aldri ser maken til.
Filmen varer i 93 minutter, hvor handlingen foregår henholdsvis i London og i Skottland – nærmere bestemt Edinburgh. Bruken av kameravinkler er ganske normal stort sett gjennom hele filmen. Bortsett fra i åpningsscenen hvor filmingen er hektisk og det blir byttet mellom forskjellige vinkler, kombinert med stressende, rask musikk. Den subjektive kameravinkelen blir likevel brukt når de filmer scener hvor Renton er dopet. Filmen er ikke laget på det største budsjettet man har sett i filmhistorien, men man får allikevel et godt inntrykk av de skitne fargene og bildekvaliteten er jevnt over ganske god. De skitne fargene er veldig godt gjennomførte, og man får virkelig inntrykket av at det er en av de mest skitne byene i Skottland vi står ovenfor. Fargebruken står også i stil med handlingen som utspiller seg på skjermen. Lysbruken er også redusert, noe som igjen forsterker de mørke, skitne og dystre fargene som ellers blir brukt i filmen.
Lydkvaliteten er helt grei, og dette er for det meste en godt utført snakkefilm. Det blir brukt mye dialog, men selvfølgelig også dialog. Musikken er pefekt satt sammen og skreddersydd til denne filmen, og er et godt spredt utvalg av blant annet indie-musikk. Vi møter Iggy Pop, New Order, Leftfield og mange andre. Den mest kraftige og meningsfulle scenen med musikk til, er kanskje Rentons avrusningsscene med Lou Reeds kjente sang kalt ”Perfect day”.
I åpningsscenen ser vi Renton og hans kompiser løpe nedover ei lang gate. Vi får ikke helt vite hvorfor før på slutten av filmen når den nøyaktig samme scenen blir vist på nytt senere i filmen; det er Renton og guttene hans som rømmer etter å ha begått et ran for å finansiere dopavhengigheten sin. Vi hører også Renton’s stemme som kritiserer mennesker som velger det rolige og stabile familielivet fylt av rutiner og materialisme, ”velg livet” sier han. Han selv velger å ikke velge livet – for hvem trenger vel det når man har heroin?
Gjennom filmen følger Renton på sin ferd gjennom narkotikaens bølgedaler. Han må hele tiden stjele eller gjøre andre lugubre ting for å få nok penger til å dope seg gang etter gang. Dette forstetter han med helt til han en dag tar en overdose og innser at han vil komme seg ut av det og begynne et helt nytt liv. Dette skjer ikke lenge etter det store vendepunktet i hele filmen; når Tommy og ei dopvennines baby dør som følge av vannskjøtsel fordi de ikke tar vare på henne. Foreldrene hjelper ham med avvenningen nok en gang.
Allikevel ender han opp med å dope seg igjen og lover seg selv at ”denne gangen er det siste”. For å kunne få ting på avstand, reiser han fra byen og får seg jobb som eiendomsmegler – noe som ser ut til å bli en suksess for ham. Helt til psykotiske Begbie dukker opp, ettersøkt for væpnet ran.
Etter hvert begår Tommy selvmord, og Renton drar tilbake for å dra i begravelsen – noe som gjør at han returnerer til sitt vante miljø; dopmiljøet. Til slutt bestemmer de seg for å kjøpe billig heroin, for så å selge det videre med stor prisøkning slik at de tjener masse. De klarer det med stor suksess, men Renton bestemmer seg for å stikke av med pengene. Allikevel lar han det ligge igjen noen penger i et bankskap som Spud finner.
Filmen slutter med denne scenen.
Tett etterfulgt av ham, kommer diverse biroller, blant annet finner vi Ewen Bremner i rollen som Spud – en ganske tilbaketrukken og særegen fyr, som også er narkoman. Sick boy, spilt av Johnny Lee Miller, er en svoren James Bond-fan, og i likhet med de to andre er også han narkoman. Rollen som Tommy MacKenzie blir spilt av Kevin McKidd. Tommy er en sann sportsidiot, som verken drikker, røyker eller ruser seg på noen måter – og han er i tillegg den ærligste av dem alle; han forteller alltid sannheten, uten unntak. Han er kjapp til å kritisere sine kamerater for heroinbruken, helt til dama hans en dag slår opp med ham, og verdenen hans blir snudd på hodet. Da tyr også han til den narkomane livsstilen. Til slutt har vi Begbie som ikke doper seg i det hele tatt, men heller tyr til alkoholen. I tillegg er han en psykopat man sjelden eller aldri ser maken til.
Filmen varer i 93 minutter, hvor handlingen foregår henholdsvis i London og i Skottland – nærmere bestemt Edinburgh. Bruken av kameravinkler er ganske normal stort sett gjennom hele filmen. Bortsett fra i åpningsscenen hvor filmingen er hektisk og det blir byttet mellom forskjellige vinkler, kombinert med stressende, rask musikk. Den subjektive kameravinkelen blir likevel brukt når de filmer scener hvor Renton er dopet. Filmen er ikke laget på det største budsjettet man har sett i filmhistorien, men man får allikevel et godt inntrykk av de skitne fargene og bildekvaliteten er jevnt over ganske god. De skitne fargene er veldig godt gjennomførte, og man får virkelig inntrykket av at det er en av de mest skitne byene i Skottland vi står ovenfor. Fargebruken står også i stil med handlingen som utspiller seg på skjermen. Lysbruken er også redusert, noe som igjen forsterker de mørke, skitne og dystre fargene som ellers blir brukt i filmen.
Lydkvaliteten er helt grei, og dette er for det meste en godt utført snakkefilm. Det blir brukt mye dialog, men selvfølgelig også dialog. Musikken er pefekt satt sammen og skreddersydd til denne filmen, og er et godt spredt utvalg av blant annet indie-musikk. Vi møter Iggy Pop, New Order, Leftfield og mange andre. Den mest kraftige og meningsfulle scenen med musikk til, er kanskje Rentons avrusningsscene med Lou Reeds kjente sang kalt ”Perfect day”.
I åpningsscenen ser vi Renton og hans kompiser løpe nedover ei lang gate. Vi får ikke helt vite hvorfor før på slutten av filmen når den nøyaktig samme scenen blir vist på nytt senere i filmen; det er Renton og guttene hans som rømmer etter å ha begått et ran for å finansiere dopavhengigheten sin. Vi hører også Renton’s stemme som kritiserer mennesker som velger det rolige og stabile familielivet fylt av rutiner og materialisme, ”velg livet” sier han. Han selv velger å ikke velge livet – for hvem trenger vel det når man har heroin?
Gjennom filmen følger Renton på sin ferd gjennom narkotikaens bølgedaler. Han må hele tiden stjele eller gjøre andre lugubre ting for å få nok penger til å dope seg gang etter gang. Dette forstetter han med helt til han en dag tar en overdose og innser at han vil komme seg ut av det og begynne et helt nytt liv. Dette skjer ikke lenge etter det store vendepunktet i hele filmen; når Tommy og ei dopvennines baby dør som følge av vannskjøtsel fordi de ikke tar vare på henne. Foreldrene hjelper ham med avvenningen nok en gang.
Allikevel ender han opp med å dope seg igjen og lover seg selv at ”denne gangen er det siste”. For å kunne få ting på avstand, reiser han fra byen og får seg jobb som eiendomsmegler – noe som ser ut til å bli en suksess for ham. Helt til psykotiske Begbie dukker opp, ettersøkt for væpnet ran.
Etter hvert begår Tommy selvmord, og Renton drar tilbake for å dra i begravelsen – noe som gjør at han returnerer til sitt vante miljø; dopmiljøet. Til slutt bestemmer de seg for å kjøpe billig heroin, for så å selge det videre med stor prisøkning slik at de tjener masse. De klarer det med stor suksess, men Renton bestemmer seg for å stikke av med pengene. Allikevel lar han det ligge igjen noen penger i et bankskap som Spud finner.
Filmen slutter med denne scenen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar